I morgen har jeg altså bursdag igjen. 21 år blir jeg. Enda et år tenker jeg. I hodet mitt har jeg ingen alder, jeg er i tyve-årene bare. Noen ganger heller jeg over halvveis mot neste tiår, noen ganger er jeg i tenårene. Men som oftest er jeg midt i mellom. Unge voksne kaller de alderen min. Voksne kaller meg ungdom, barn kaller meg voksen.

For ikke så lenge siden gikk jeg forbi en gruppe jenter som tydeligvis hadde vokst i fra en del leker og prøvde å kvitte seg med dem utenfor Rema 1000. "Kjøp noe til barna dine da!" fikk jeg ropt etter meg. Barna. I flertall.

Riktignok har jeg vært reservepappa i en tid, og har allerede påvirket et barnesinn i oppveksten. Men så voksen er jeg ikke nå. Ikke på langt nær. Alder, den mentale i det minste, er et produkt av miljøet rundt deg. Har du ansvar for et barn har du å være voksen. Sitter du i møte med kunder og leverandører bør du også oppføre deg som en voksen. I det minste om du vil ha respekt selv om du ser ubestemt ung ut.

I perioden jeg var reservepappa og i fullt arbeid var jeg 90% voksen. Nå er jeg "bare" kjæreste, samboer og i fullt arbeid. Jeg tror jeg har gått tilbake til litt over 50% voksen. Noe som er sunt for en kommende 21-åring. For 21 er ingen alder. Ikke på langt nær.