I går var det den 19.juli. For seks måneder siden var det 19.januar. Da var jeg på nyttårsball med korpset, og jeg hadde bedt med meg Erik som kavaler. Jeg visste det kom til å bli et fantastisk ball, men det ble jammen meg bedre enn forventet.

I ren forsnakkelse kom jeg i skade for å kalle Erik min kjæreste, men heldigvis fikk jeg et bekreftende blikk og da var det gjort! De første ukene gikk vi sånn "har vi ikke vært sammen lengre?". Ikke fordi det føltes som en evighet og pes å være sammen, neida, heller det at vi kjente hverandre som om vi hadde vært sammen så absolutt mye lenger enn bare et par-tre uker. Men i går da vi skjønte hvilken dag det var, synes vi tiden har gått så altfor fort. Det er ikke lenge siden det var snø og jeg gikk med skjerf (for jeg går fortsatt med den samme jakka, bare at den passer bedre til denne årstiden). Ikke lenge siden jeg flyttet fra Thereses gate og pakket sommerklærne nederst i esken i den tro om at jeg ikke skulle få bruk for de på en stund. Men det har skjedd mere i mitt liv på seks måneder enn det noensinne har gjort.
Da jeg tok det store skrittet å flytte inn hos Erik (og også Svein og Håvard), tenkte jeg på alt som kunne skje. Om det ble slutt etter en kort tid hadde jeg ingen leilighet i Oslo mere, men jeg skulle jo da realisere planen om å flytte til Trondheim for å studere. Men om det viste seg at det var oss, skulle jeg da bli i Oslo hvor de ikke hadde annet å tilby meg enn en kjæreste? Ingen studier fristet, og jobbe orket jeg ikke mere. Jeg hadde jo hørt historier om jenter som ofrer studier/karriere for kjæresten for der igjen innse at det var et dumt valg ved utgangen av et forhold. Nei uansett, what the heck! Jeg hoppet i det, og flyttet inn i kollektivet Verdens Navle. Og det angrer jeg ikke på. Mange har lurt på hvordan det er å bo med tre gutter, og sant å si så syns jeg det er helt topp. Jeg trives i Svein og Håvards selskap, og de har da virkelig tatt meg godt i mot.

Men hovedgrunnen til at jeg bor her er jo selvfølgelig Erik. Og det går bare bedre og bedre med oss (om mulig). Vi er hverandres bestevenner, men samtidig også superkjærester. Jeg har det så fantastisk med han. Vi er virkelig koblet sammen i hjernen, og han kjenner meg faktisk bedre enn jeg kjenner meg selv. Og som jeg har sagt til han, noen ganger glemmer jeg at han er gutt (oj, dette ødelegger vel mannen i deg, Erik). Med andre gutter har jeg hele tiden spilt en rolle som den søte og sjarmerende Veronica. Det har ikke vært noe rom for å bare være seg selv og glemme at man skal "fange storfisken". I slike øyeblikk, da jeg oppdager at jeg har pratet piss lenge nok, vært uhyre barnslig og fjollete, men allikevel får forelskede blikk fra Erik, skjønner jeg at jeg elsker denne gutten over alt på jord. Han aksepterer og faktisk liker meg som jeg er uten noen som helst påtatt rolle. Så jeg angrer ikke på at jeg handlet slik jeg gjorde i januar. Og jeg gleder meg til vårt jubileum neste januar. Og neste, og neste, og neste, og....

Og nå skal jeg jo starte på Film- og TV akademiet på NISS til høsten. Det blir gøy :-D