Ikke før vi er kommet hjem fra vår to ukers Quart-Bergen-København-ferie, så har vi bestilt neste ferie: En uke i august til Santorini. Feriekontoen står på 13.000 (dvs min feriekonto). Den sto opprinnelig på 15.500, men vi måtte faktisk spise litt av det under forrige ferie *sjokk*

Så skal vi altså til denne greske øyen der nede hvor solen alltid skinner. På det der sydenkontinentet. Og jeg lurer litt på hvor mye vi kommer til å bruke i lommepenger. Turen kommer på totalt i overkant av 7600 for begge to. Og da gjenstår i underkant av 5400. Noe som burde være mer enn nok, spesielt om Veronica har tenkt å betale noe av denne ferien selv (hint, hint).

Noe som bringer meg til tittelen på denne harangen. Og da særlig definisjon 2 i ordboken av materialisme: livsholdning som legger stor vekt på materielle (særlig økonomiske) goder; matstrev.

Nå er det sånn at ferie sammen med kjæresten min regnes mest som et spirituelt gode heller enn et materialistisk en. Og akkurat nå, nå rett etter en ny lønning, stiger suget i meg etter noe materialistisk.

Så jeg gikk ut og kjøpte meg en bok. A salmon of doubt av Douglas Adams om du lurte. Jeg er snart ferdig med den, så kanskje skriver jeg noen ord om den senere. Et lite kjøp på 198 kroner, men den var i hvert fall min. Og som en liten bonus dekker den visse ikke-materialistiske behov også.

Nå tenker du kanskje at min materialistiske legning for tiden er irrasjonell og kanskje ikke rent så lite egoistisk. Til mitt forsvar skal det da sies at jeg kan knapt huske noe jeg kjøpte til meg selv. Av liten nytteverdi altså. Klær og sko kjøpt på handleturer med Veronica teller liksom ikke. Spesielt siden også det tilhører sjeldenhetene.

Da jeg flyttet til Oslo for snart to år siden og fikk meg en innkomst av betydning, bestemte jeg meg for at jeg skulle kjøpe noe til meg selv hver måned. Være det en gadget til macen eller en ferietur til Bergen. Mest av alt ønsket jeg meg en forsterker.

Jeg har et par usansynlige PA-høyttalere jeg halvveis arvet av pappa. På HiFi-klubben fikk jeg høre at forsterkeren som kreves for å drive dem kostet godt over 5000. Og på toppen av det hele var modellen på vei ut og neste over der lå i 8000-klassen. Det ble aldri noen forsterker på meg. Til glede for naboer kanskje. Nå fungerer de som en veldig dyr hylle for alt slags rot.

Det gikk fint i begynnelsen å kjøpe meg noe. Men så begynte jeg å rote meg bort i kjærester og vips forsvant slike egoistiske nykker. Nå var det nestekjærlighet og uselvisk deling av godene som gjaldt. Alle som har hørt ordene "felles økonomi" vet godt hva dette egentlig betyr: En tjener penger, den andre forbruker. En overdrivelse kanskje - men det blir ikke så mye overs til egoistiske impulskjøp.

En lang periode med selvutslettelse økonomisk har fått meg til det punktet til der jeg har bestemt meg for å kjøpe noe. Noe dyrt. Dyrt er selvfølgelig relativt til økonomien din. Og siden jeg vil prøve å fortsette å være tilnærmet gjeldsfri en stund til ligger dyrt på under 20.000.

Så hva skal jeg kjøpe meg? Jeg trenger en ny mobiltelefon. Min snart 2 år (den også!) 8210 er egentlig helt perfekt. Bortsett fra at Nokia ikke klarte å lage et display som er verdt fem øre. Den har allerede vært inne og byttet displayet under garanti en gang. Og nå er det på'an igjen. Bortsett fra at garantien er selvfølgelig utløpt.

Jeg har ikke lyst på ny mobiltelefon. 8210'en er et foreløpelig høydepunkt i mobiltelefonverdenen. Telefoner etter den har bare vært _så_ mye bedre. De er som regel både styggere og større. Akkurat som Håvard har en ting for e-90-minidisken til Sony har jeg en ting for 8210'en. Den gjør akkurat det jeg trenger og er så liten at jeg kan glemme at jeg har den i lommen. En perfekt telefon bortsett fra displayet.

Men nå roter jeg meg bort igjen. Jeg vil ikke ha ny mobiltelefon akkurat nå. Det har mistet sin wow-facinasjon og gått over til å bli nytteobjekt. Som sko og klær.

Så hva vil jeg ha? Teknologi. Sexy teknologi. Kanskje også halvveis nyttig teknologi. Det er Macworld i dag. Det passer meg bra.

Jeg har lenge hatt lyst på en iPod, som uten tvil er den mest sexye MP3-spilleren du kan få for penger. Men MP3-samlingen har alltid lagt litt over selv den største modellen på 10 GB. Druerankene hvisker om en 20 GB modell som vil bli lansert i dag. Det vil si ca 4000 sanger enkodet i 160kb bitrate. Det kan tolereres. Hvis du legger til at med Quicktime 6 og MPEG4 som ble sluppet i går, vil den også sansynligvis kunne spille AAC-sanger (halve størrelsen, bedre kvalitet) kommer tallet nok opp i 8000 sanger. I lommen. Uten at det buler noen sted. Vi kan ha en vinner her.

Min gamle gode G4 (som jeg kommer til å betale på i et år til), begynner å bli lang i tennene også. Og TiBooken tjener nå som permanent fjernkontrollstyrt multimediehub i stuen etter at jeg fant ut at det ville koste 12500 å reparere skjermen. Ouch. Så en ny maskin ville også vært fint å ha. Druerankene vil ha meg til å sette pengene mine på en iMac med 17" skjerm. Åh fristelse!

Alt dette er selvfølgelig ren spekulasjon, åpningstalen hvor alle disse herlighetene skal åpenbares begynner ikke før halv tre. Da skal jeg benke meg foran jobbmaskinen med en MPEG4-stream av det hele, og holde lommeboken på stand-by. Jeg gleder meg.