På to dager har vi nytt god mat, rødvin og to relativt nye filmer (i og med at de fremdeles går på kino) hjemme i vår egen kombinerte loftstue / bar. Og på en merkelig måte synes jeg det er på plass med en sammenligning.
Lost in Translation
Første film ut var denne godbiten som er blitt skrytt opp i skyene, Oscarnominert for beste film og vant en Oscar for beste originale manus. Og for all del, en veldig god film, det er det. Likevel ble jeg skuffet. Det var en veldig god skildring av Tokyo, kulturforskjellene og det slitsomme ved å reise (spesielt businessreiser). Men det var kjedelig. Det skjedde for lite, tempoet ble for trått og det var lite karakterutvikling. På toppen av det hele var det en del irriterende stereotyper.
Big Fish
Men det var først etter jeg hadde sett Big Fish at jeg virkelig forsto hva det var ved Lost in Translation som virkelig skurret. Den var for virkelig. Kjedsomheten kom av at dette var virkelige mennesker som ikke opplevde noe uvanlig. Lost in Translation kombinerte kjedsomheten ved et realityshow med et middels reiseprogram. Big Fish fortalte også en heller vanlig historie: far og sønn har et fremmedgjort forhold og sønn vil lære far bedre å kjenne før han forsvinner. Forskjellen er fortellerteknikken. Ved hjelp av fargerike gjenfortellinger av farens “fiskehistorier” løst basert på sitt eget liv lærer vi å kjenne ham mye bedre enn sønnen vil ha det til. Big Fish går milevis rundt LiT når det gjelder å komme innpå karakterene, og gjør det på en så intelligent og sympatisk måte at du ikke kjeder deg et øyeblikk. Og felle en tåre gjorde jeg sist da jeg så E.T. som tiåring. Det var uvant, men godt. Tim Burton, jeg tilgir deg så absolutt for Planet of The Apes. Big Fish er herved garantert en plass blant mine favorittfilmer og ser ikke ut til å få noen konkurranse framover i 2004.
Poenget mitt må vel være at jeg trenger eskapisme når jeg ser på film. Virkelighet har vi nok av ellers.
Lost in Translation: 7/10
Big Fish: 10/10
TrackBack URL for dette innlegget: http://www.erikveland.com/cgi-bin/mt-tb.cgi/161
Listet under er sidene som referer til 'Lost in Translation vs Big Fish'.
Mmm, enig! :-D Er det rart vi passer så godt sammen? Tjoho!
Vennlig hilsen Veronica, 16. mars, 2004 11:11Hmm.. har hatt litt lyst å se Lost in Translation en liten stund nå, men kanskje man bare skulle se Big Fish i stedet, da?
Kan jo høres ut som om det var en god idé, i alle fall.
Og var det forresten meningen å lage en stor fin link utav hele posten? :)
Vennlig hilsen Eivind Lie Nitter, 16. mars, 2004 11:11Sorry. Jeg oppdaterte den posten en gang for mye (og glemte å sjekke den siste gangen ;)
Vennlig hilsen Erik K. Veland, 16. mars, 2004 11:11Jeg syntes begge filmene var glimrende, jeg - litt mer sentimentalitet i Big Fish, litt mer strålende skuespill i Lost in Translation. Mektig urettferdig at ikke Oscar gikk til Bill Murray. Det er forøvrig en god idé å se _begge_ filmene, de går milevis utenpå mesteparten av det som er på kino for tiden. (Men se American Splendor så fort som mulig, den tas av plakaten i morgen.)
Vennlig hilsen annetten, 16. mars, 2004 11:11Vi har allerede sett American Splendor. Den er også glimrende, og sett i sammenheng med disse filmene også en film som forteller om "vanlige mennesker" på en underholdende måte.
Og ja, begge filmene er bedre enn det meste som går på kino for tiden.
Vennlig hilsen Erik K. Veland, 16. mars, 2004 11:11meget uenig. synes big fish var mer preget av stereotypier enn lost in translation. tittelen sier mer hva det handler om enn jeg synes du får frem, erik. el communication. og det trenger ikke å ha noe med at man ikke snakker samme språk. og så handlet det selvsagt om valg på ein eksistensiell måte. big fish ble for mye av det gode. akkurat som det pleier å være på amerikansk.
suppesilje
Vennlig hilsen silje, 16. mars, 2004 11:11Hva er det du prøver å kommunisere her Silje? Det eneste jeg fikk med meg var at du synes Big Fish var for mye av det gode.
At Lost in Translation ikke er en utypisk amerikansk film er ikke grunnlag nok for å rose den opp i skyene. Historien er for tynn og saktegående. Den har godt skuespill, er en god forretningsreiseskildring, men den faller igjennom når det gjelder karakterutvikling og generell underholdningsverdi. Jeg får for lite sympati for noen av karakterene - den ene er livstrøtt og lei, den andre på jakt etter en mening med livet hvor Bob bare kan knuse hennes forhåpninger.
På slutten har egentlig ingenting skjedd, og tilbake står vi med en film som tar seg selv alt for seriøst og sier pent lite annet enn: "Livet suger og det er ikke noe du kan gjøre med det". Hvis det er det du ser etter i en film kan du i det minste grave deg ned i den overpretensiøse "sjokkfilmen" Irreversible.
Hvis du derimot ser etter en historie, en handling og en magisk fortellerteknikk er Big Fish right on. Det er en fiskehistorie med flerfoldige lag som morer og rører. Og som for all del ikke kjeder.
Vennlig hilsen Erik K. Veland, 16. mars, 2004 11:11Se på damen i midten - hun ligner på Pia Tjelta. På det bildet i alle fall
Vennlig hilsen Andreas, 16. mars, 2004 11:11