Å kalle meg en internettveteran ville vært løgn. Men web-veteran det er jeg. Allerede for nesten ti år siden var jeg villig til å betale en blodpris på 50 kroner timen for å surfe på Bergens første internettcafé. Aktiviteten var selvsagt chatting. Argumentene for å få internett hjemme strakte seg fra "alle andre har det" til "vi begynner seriøst å henge etter". I femognitti hadde jeg og en kompis allerede vår første hjemmeside på Eunet og enda en hos Geocities (som enda ikke var begynt å suge). Webdesign var – om ikke så veldig sexy – nytt og spennende. Tabeller var en genial måte å løse layouter på og animerte GIFer og frames var vårt største hatobjekt. Det var perfekt nybyggerterritorie for en som hadde brukt datamaskiner til å lage aviser i Quark og manipulere passfotoer fra barneskolen i Photoshop 1.0 mer enn å spille Scorched Earth og King's Quest.

Boom boom boom
Jeg ble reddet til Oslo på slutten av dot.com-boomen og fikk drømmejobben som web-designer. Festing var hverdags og fredagsølen begynte klokken 15 (vi satt som oftest utover kveldene). Når det var noe å feire sto det alltid sjampis i kjøleskapet. Firmaturene gikk til eksklusive høyfjellshotell med utendørs boblebad. Urbloggen The Veland Show oppsto av nødvendighet for at venner og familie skulle informeres om mine eskapader i storbyen. Livet var flott, helt til krakket kom og vi ble kjøpt opp av Tiscali.

Nettlei
Etter det gikk internett til helvete igjen. Napster ble stengt ned og vår nye hovedfiende,Flash, truet med å gjøre internett til en eneste stor animert GIF og forskjellige browsere gjorde livet surt for en stakkars webdesigner. Men takket være min erfaring fra internettbransjen klarte jeg å hanke inn en jobb med den eksklusive tittelen Web-AD hos If. Nettsidene var på randen av en radikal designforandring, og som internt reklamebyrå fikk vi ansvaret for å viderearbeide forslagene fra vårt overordnede eksterne byrå. Men forslag basert på kunnskap om usability og accessibility ble ikke godt mottatt og min ungdommelige hybris var nytteløs mot et sementsatt finansbyråkrati. Malene var satt og det var lite rom for kreative innspill med et par hederlige unntak.

Men så...
Tidene forandrer seg og gresset blir grønt igjen. Vi skriver 2004 og Netscape 4 kan erklæres død og begravet (bortsett fra i Finland da). CSS har vært her lenge. Jeg husker enda et intervju med opphavsmann Håkon Wium Lie på NRKs første satsing på interaktiv underholdning, internettprogrammet Spider fra 1996 om hvordan stylesheet kom til å forandre internett. Digresjon: hvor ble det av AGE-attributten i style sheet? Jeg synes å huske at et av eksemplene han kom med var at når en side ble så og så gammel kunne den "eldes" ved å forandre bakgrunnsfarge til blek-gult. Det hadde vært litt artig. Men det er først nå det er aktuelt å gjøre store prosjekter i CSS.

Død over tabellene!
De aller fleste bruker browsere som støtter CSS nå og enda bedre: færre og færre bruker browseren som alltid ødelegger, Internet Explorer, hvis andel gikk ned over 15% fra januar i fjor i følge If-loggene. Og folk bryr seg faktisk om å kvitte seg med tabellhelvetet til fordel for en raskere, mer oversiktlig kode som gir et penere resultat. Vanlige folk også, ikke bare de som bryr seg litt ekstra mye. For meg personlig var det Macromedia sin feil. Hadde de ikke så ufattelig fucket opp Dreamweaver MX 2004 så hadde jeg kanskje laget Veland Show, Veronicas Vendetta og Monophobe.no i tabeller enda. I stedet bruker jeg nå CSSEdit og tekst-boksene i MovableType. Når jeg ikke bruker MT bruker jeg rett og slett TextEdit. Akkurat som i gode gamle dager. Jeg kan HTML godt nok til å forstå en webside nå som tabellene er borte for godt.

Jeg hadde tenkt å skrive lenger, men nå er det helg. Ha en glimrende en!